Korallerna har klarat sig i flera hundra miljoner år då havet både sjunkit och stigit över hundra meter.

Våra vänner Klimarealistene i Norge har en omfattande produktion av material om klimatet och dess fakta. Här en artikel av marinbiologen Morten Jödal, nyligen tillträdd ordförande för föreningen.

Jag finner inga större svårigheter att förstå språket, men följande facktermer behöver kanske en översättning:

slim = slem

virvellöse dyr = ryggradslösa djur

overflateceller = överhudsceller

+ – + – + – +

Ingen av truslene om en miljø- og klimadommedag har vist seg å holde stikk.

Effektene av olje i havet er meget kortvarige, svært få døde etter Tsjernobylulykken, klimaendringer gir ikke flere tilfeller av malaria eller forsvinning av skogene i Amazonas, mange færre dør av ekstrem-værhendelser – og antallet tilfeller med ekstremt dårlig vær i Norge er på vei ned. Verden blir grønnere, og verdens matvareproduksjon øker.

Men, ett av spøkelsene er ikke skutt ned: marin havforsuring.

Det har vært  det heteste fagområdet innen marin forskning i flere år. I perioden 2013-2016 ble det publisert hele 1 800 artikler innen feltet. Det var bakgrunnen for at redaktør Howard I. Bowman i ICES Journal of Marin Science i februar 2016 ga ut et spesialnummer av bladet, viet nettopp havforsuring. Spesialnummeret viste at denne forskningsgrenen følger populære trender, hvor sannsynligheten for vitenskapelige usannheter er stor. 

Bowman konkluderte med at hele feltet har en innebygget bias, at det svikter idealet om kritisk tenkning og empirisk falsifisering, og at konklusjonene om en dramatisk framtid for marint liv ikke holder stikk. Bowman og hans medredaktører påpekte også at de tidligere artiklene innen feltet alle hadde katastrofale konklusjoner, og at disse artiklene sto i prestisjefylte tidsskrifter. 

De ble alle fulgt opp av massemediene – og dukker jevnlig opp i norske aviser og andre medier. Redaktøren av forskningsjournalen hevdet at det også innen dette fagområdet har vært vanskelig å publisere artikler som konkluderer med at miljøendringene ikke har noen effekt, og at dersom forskerne lykkes med å få slike artikler på trykk, skjer det i lite prestisjefylte tidsskrifter.

Det er vanskelig å måle utviklingen av havets pH. Først i 1924 ble et pH-meter oppfunnet, så lange tidsserier finnes ikke. pH-verdiene varierer mye; gjennom døgnet, gjennom året, med dybde, temperatur og lokalitet. Havets pH er i et større bilde imidlertid enormt stabil. Det er knyttet til de saltene som er løst i sjøvann, i form av blant annet klor-, natrium-, sulfat-, magnesium-, kalium- og kalsiumioner. 

Så vidt man vet har saltinnholdet i havet vært stabilt i hundrevis av millioner år, kanskje milliarder. De siste 600 millioner år har det vært kalkstein i havet, som ville vært løst opp under sure betingelser. Det har altså ikke vært surt i denne perioden, og den stabile pH-verdien forteller med tydelighet om havets enorme bufferkapasitet. 

Tilførsel av disse saltene kommer fra land, fra undersjøiske vulkaner, og sjøvann som pumpes opp fra havbunnen. Et viktig forhold er også at sjøvann holder på mindre CO2 når det varmes opp. I havet vil derfor en eventuell oppvarming føre til at den ekstra tilførte karbondioksidmengden gasses av. Det er derfor usannsynlig at havets pH vil endres.

Dyr og planter kontrollerer sin indre kjemi

Bekymrede stemmer mener at havforsuringen truer livet i havet. De tar imidlertid grunnleggende feil: Dyr og planter i verdenshavene er ikke kjemi. De er biologi! De kan kompensere eventuelle endringer i omgivelsene ved å kontrollere kjemien i de indre organer, og de biokjemiske prosesser. De kan opprettholde kroppens kjemi og temperatur under skiftende ytre betingelser. 

Dersom de ikke hadde vært i stand til dette, hadde det ikke vært liv på jorda. Vi kaller dette homeostase. Den setter både stingsild, laks, sjørøye og sjøørret i stand til å vandre mellom salt- og ferskvann. Det setter også kalkflagellatene i havet i stand til å styre kalkdannelsen under skiftende miljøbetingelser. 

De siste 220 årene har det vært en gjennomsnittlig økning av dem på hele 40 prosent.  Mer CO2 og høyere temperatur fører altså ikke bare til høyere planteproduksjon på land, men også i havet. Det gjelder ikke minst de kalkdannende artene. Det er meget gode nyheter for havenes primærproduksjon, og fiskeriene som følger lenger opp i næringskjeden.

Utviklingen av slim er viktig for alle de kalkdannende artene. Allerede under Kambrium (for rundt 540 millioner år siden) utviklet marine virvelløse dyr evnen til å skille ut slim fra overflateceller. Kalkdannende arter har det fremdeles i dag. Det har en rekke funksjoner, men sørger blant annet for at omgivelsenes kjemi kan isoleres fra kalkdanningsprosessen. Kalkdannende arter har meget sofistikerte strukturer og prosesser som kontrollerer oppbyggingen av skjelettet.

Livsformene tilpasser seg

Dyr og planter i havet tilpasser seg også miljøendringer, både gjennom hyppig reproduksjon, og ofte med enormt store antall avkom. De kan ganske raskt gjennomgå genetiske modifiseringer. To fysiologiske mekanismer kan i tillegg sette dem i stand til å møte endringer, uten genetiske nyvinninger. Vi kjenner til at skiskytteren Ole Einar Bjørndalen trener store deler av året i høyden, for å få flere blodlegemer. 

Genotypen uttrykkes altså ulikt, avhengig av miljøfaktorene. Det kalles fenotypisk plastisitet. Dyr og planter i naturen kan tilpasse seg på samme måten. Og foreldre har muligheten til å overføre tilpasninger til avkommet, gjennom noe som kalles transgenerasjonsplastisitet.

Alt dette innebærer at fortellingen om klodens sammenbrudd på grunnlag av små endringer av miljøbetingelser, er basert på en alt for statisk forståelse av naturen. Livsformene har en enorm evne til tilpasning. Forskere burde kjenne til disse egenskapene. Og de burde samtidig følge med i relevant forskningslitteratur, slik som spesialnummeret av ICES. 

Dessverre er det imidlertid slik at de aller fleste forskningsmiljøene løper etter bevilgninger – og de finnes i rikelig monn innen klimaforskningen. For ingen må tro at ikke forskningen har egeninteresse i beskrivelsene av en natur på kanten av stupet.

Morten Jödal, marinbiolog, leder Klimarealistene

 + – + – + – +

by